Nøkkelforskjell : I databasesystemer som SQL Server, Char og Varchar er begge datatyper, hvor karakter faktisk refererer til karakter og Varchar refererer til variabel karakter. De begge brukes til å lagre strengverdier med maksimal lengde på 8 000 tegn. Lagringsstørrelsen på char er den samme som deklarert, mens scenen Sixe av Varchar avhenger av bytes av de faktiske dataene som er oppgitt.
La oss ta et eksempel - hvis en Char-data er deklarert på en måte: erklære test Char (20), og test = "testing", så vil testen oppta de første 7 bytes og resten vil bli fylt med tomme data. På den annen side, dersom en Varchar-data er deklarert på en måte: erklær test Varchar (20), og test = "testing", da vil det oppta bare 7 + 2 byte.
Char bør brukes når lengden på variabelen er kjent, mens Varchar bare skal brukes når lengden er ukjent. Char er raskere enn Varchar, da Varchar-systemet bruker litt tid til å oppdage tiden for å finne ut enden av strengen. På den annen side er denne tiden ikke bortkastet i Char.
Sammenligning mellom Char og Varchar:
Char | varchar | |
Fullstendig format | Karakter | Variabel karakter (i kontekst til karakter av variabel lengde) |
Betydning | Brukes til å lagre ikke-Unicode-strengdata med fast lengde | Brukes til å lagre ikke-Unicode-strengdata med variabel lengde |
Byte brukes til lagring | 1 byte per tegn | 1 byte per tegn og 1 eller 2 byte tillegg for å holde lengdeinformasjon |
applikasjon | Brukes til lagring av data som Telefonnummer, etc. (dataoppføringer er konsistente.) | Brukes til lagring av data som adresse (dataoppføringer varierer i stor grad) |
Tilstand: Inndatastreng mindre enn deklarerte byte | Plassen uten noe tegn vil bli polstret med mellomromstegn | Plassen uten noe tegn vil ikke være polstret med noen av tegnene |
Tilstand: Inntast streng mer enn deklarerte byte | Strengen blir avkortet til deklarerte byte | Strengen blir avkortet til deklarerte byte. |