Hovedforskjell: En Media Access Control-adresse (MAC-adresse) er en unik identifikator tildelt av et nettverkskort (NIC) av produsenten. Nettverksgrensesnittkortet brukes til å koble til Ethernet-nettverket. Hver NIC har sin egen unike MAC-adresse. MAC-adressene tildeles permanent til adaptere og kan ikke endres fordi de er en unik identifisering av maskinvaregrensesnittet til nettverket. IP-adressen er et nummer som er tilordnet hver enhet, for eksempel en datamaskin, en skriver, etc. Det beskriver hvor du befinner deg på Internett. En IP-adresse kreves av en hvilken som helst enhet som deltar i et datanettverk som bruker Internettprotokollen til kommunikasjon. IP-adressen har to hovedformål: verts- eller nettverksgrensesnittidentifikasjon og adresseadressering.
MAC-adressene lagres i NICs maskinvare, skrivebeskyttet minne eller annen fastvaremekanisme. Adressen koder produsentens registrerte ID-nummer. En MAC-adresse kan også refereres til som den innbrente adressen, Ethernet-maskinvareadressen (EHA), maskinvareadressen eller den fysiske adressen.
MAC-adressene er dannet og tilordnet i henhold til reglene i et av tre nummereringsnavnrom administrert av Institutt for elektriske og elektroniske ingeniører (IEEE): MAC-48, EUI-48 og EUI-64. Den første halvdelen av MAC-adressen forteller hvilket merke / modell kortet er, og den andre halvdelen er en unik identifikator som er spesifikk for det kortet.
MAC-adressene tildeles permanent til adaptere og kan ikke endres fordi de er en unik identifisering av maskinvaregrensesnittet til nettverket. De er de fysiske adressene. IP-adresser, derimot, gir en unik identifikasjon til nettverksprogramvaregrensesnittet. Avhengig av deres type, statisk eller dynamisk, kan de endres avhengig av krav.
I henhold til Dictionary.com er internettprotokoll (IP) en kode som brukes til å merke pakker med data som sendes over Internett, og identifiserer både sende- og mottakerne. Det er den viktigste kommunikasjonsprotokollen som brukes til å sende data i form av nettverkspakker over internett til andre brukere. Det er den primære protokollen som etablerer Internett.
IP var den forbindelsesløse datagramtjenesten i det opprinnelige Transmission Control Programmet, som ble introdusert av Vint Cerf og Bob Kahn i 1974. Den andre typen forbindelsesløs datagramtjeneste var den forbindelsesorienterte Transmission Control Protocol (TCP). Derfor kalles Internet Protocol Suite ofte som TCP / IP. For tiden er den mest brukte versjonen av IP Internettprotokoll versjon 4 (IPv4). Men den nyere versjonen, er Internet Protocol Version 6 (IPv6) økende i bruk.
For å overføre data fra ett sted til et annet må det først vite hvor brukerne befinner seg. IP skiller disse som IP-adresser. IP-adressen er et nummer som er tilordnet hver enhet, for eksempel en datamaskin, en skriver, etc. Det beskriver hvor du befinner deg på Internett. En IP-adresse kreves av en hvilken som helst enhet som deltar i et datanettverk som bruker Internettprotokollen til kommunikasjon. IP-adressen har to hovedformål: verts- eller nettverksgrensesnittidentifikasjon og adresseadressering.
Det finnes to typer IP-adresser: statisk og dynamisk. Statiske IP-adresser er permanente. De blir manuelt tilordnet til datamaskinen av administratoren. De dynamiske IP-adressene blir automatisk tilordnet til datamaskinen. Dette skjer hver gang datamaskinen økes av datagrensesnittet, vertsprogramvaren eller av en server. Serveren vil trolig bruke DHCP (Dynamic Host Configuration Protocol) eller Point-to-Point Protocol, som som teknologier som brukes til å tilordne den dynamiske IP-adressen.
